Kjære ♥ gode facebookvenner ♥.

Jeg er er så glad for kontakten og at dere finnes.

Det er en fornøyelse å lese alt det fine dere skriver og bidrar med, men jeg har fått et lite luksusproblem, - tid. Skulle ikke flere av dere ønske døgnet hadde flere timer?

Jeg skulle gått flere turer i regnvær med ipoden på øret, slikket sol i godstolen på balkongen, mens jeg drømmer om å eie en hage. Lest bøkene jeg har stående uleste i min lille bokhylle. Eller bare gjøre som "Tyren Ferdinand"- "sitte under en ek og lukte på blomstene".

Tiden strekker ikke til for meg. Jeg skulle bidratt mere her, skrevet blogspot, fotografert til dere, ordnet og lagt slektsdata ut på net. Trodde jeg skulle klare å følge opp og delta i alle de søte og fine små spill dere har foreslått for meg. Tiden, og min vonde venstre arm strekker desverre ikke til.

Valget mitt blir at jeg skal forsøke bidra litt mere her, - og fortsette med Farm Town. De andre spillene, uansett hvor søte jeg syntes de er - må jeg desverre legge på is en tid. Kanskje stikker jeg innom noen av dem i ny og ne, og forsøker å finne ut mere om dem, men ikke akkurat nu.

Klems,- og en skjønn kveld til hver og en av dere . ❤¸.•*¨*•☆

Nå skal endelig de eldre få nok mat.

Det er så mye av nyhetene jeg kunne tenke meg å kommentere i dag, men jeg nøyer meg med denne fra NRK Trøndelag http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.7019350 om at helsetilsynet i Trondheim i fjor høst kritiserte kommunen for at beboere ble underernært.

Jeg satte nesten kaffeskvetten min fast i halsen av å lese denne saken. Kommunaldirektøren uttalte sitat: " Ikke Alle Har Skjønt Alvoret i å skape en trygghet rundt matsituasjonen for de eldre og at maten er tilgjengelig" (sitat slutt). Er det virkelig mulig at noen ikke forstår det?
Nå er utriveligheter på grunn av midler, kunnskapsløshet og lite personale på institusjoner for eldre ikke ny lesing. Men igjen å lese at vår eldre svake mennesker ikke får nok og næringriktig mat, samtidig som de folkevalgte har vidåpen statskasse for alskens vrøvl og svada, gjør meg både gråteferdig og rasende.

Må forte meg å lese ferdig boken "Små gule sitroner" for snart kommer en ny bok. Kunne ikke la være å bestille O.H.Langelands bok "Dømmer ikke". Den blir nok en kontrast til den vanlige skjønnlitteraturen.

Mens vinterblæsten uler rundt hushjørnet

I dag laver snøen fortsatt ned, vinden uler rundt hjørnet og det frister ikke til utelive i denne heimen. Værmannen på radioen denne lørdagsmorgen lovet nærmere 20 blå denne helgen. Da er det mere fristende å steke lørdagsvaffel med spanskkurs på øret mens tankene går til hva som skal komme om ikke altfor mange uker.

Dette gleder jeg meg til: ...

Spirene som skal gi overflod av blomster

Lavendelens første blomter.

Grønne trær utenfor soveværelset.

Velkommen gjest i blomsterkassen.

Lange lyse sommernetter.
Mens først må jeg altså ut i snøføyka for å handle litt til vaffelsteking og morgendagens måltider.

Det snør, det SNØR

Det snør, det

SNØR - tiddeli bom.

Det er det det
GJØR - tiddeli bom.
Nå snør det mye mer enn
FØR - tiddeli bom og huttemei tu.

Så kaldt det
ER - tiddeli bom.
Jeg kjenner det

HER - tiddli bom,

kjenner det på mine

TÆR - tiddeli bom og huttemei tu.

Jeg er blitt lei av snø og kulde og jeg ønsker jeg kunne si tiddeli bom som Ole Brum, men jeg fester meg mest ved "huttemei tu". Tidligere syntes jeg vinteren var bare deilig. Ja til og med i begynnelsen av denne sesongens kalde tid var det godt, men etter som årene har satt sine spor i både muskler og ledd må jeg bare innse at den ikke er min årstid lenger.

For all del hjemme er best. Her har jeg "sakene" jeg liker å hold på med. En kan jo ikke dra med alsken ting om en skal være trekkfugl i seks mnd, (minus en dag, som reglen sier).

Som tidfordriv mellom alskens gjøremål har jeg funnet frem to spanskkurs og lagt de inn på ipod-en. Syntes jeg da slår to fluer i ett smekk, - kjedelig huslige syssler og nyttig hjernetrim som jeg forhåpentlig får bruk for neste kalde årstid.

Det er nå du lever

Jeg hører på lydbok denne lørdags morgen.

Det er Eckhart Tolles bok "Det er nå du lever", som gir en innsikt i transcendentale sannheter. Akkurat nå lytter jeg til delen om "Tilstedeværelsens vesen." Helt lett er det ikke å få med essensen, så her er det bare å konsentrere seg. Jeg både ler igjenkjennende, og verbalt protesterer med et "Nei" før jeg anerkjennende nikker jaha. Men slik er det vel i det livet også... noen ganger lar vi essensen seile forbi mens vi hekter oss fast i bagateller.

Walk the line.

Jeg karakteriserer meg selv som en glad person. For meg er en positiv innstilling og et smil i en vanlig hverdag et must. Av og til kan en bli litt vemodig, og det ble jeg i dag. Ikke på egne vegne, men av en sak jeg leste. Jeg driver litt med slektsforskning og det har jo hendt jeg har felt en tåre eller to over all elendighet som enkelte forfedre måtte utholde i en forlengst forgangen tid.

Kanskje var det dette, eller bare litt vanlig medmenneskelighet som gjorde meg vemodig da jeg leste Jan-Erik Fosshaugs livlinje i Magasinet. Å bli så alene er en av skyggesidene med den forbedra sosiale standaren og minimalisering av tidligere generasjoners store barneflokker da unger som kom som perler på ei snor. Skjønt folk var jo alene før også, også om en hadde litt mindre"håndbagasje" en forventa. Da ble en som Jan-Erik karakterisert som idiot og fattiglem, sendt rundt fra gård til gård for forpleining på fattigkassas vegne.

Det er når en leser om Jan-Eriks skjebne at en atter en gang blir påminnet at de svake alltid kommer sist i køen, også den for velferd.

Kjære Jan-Erik, det er mange som tenker på deg nå, selv om det er litt i seneste laget. Håper du kom til sykkelhimmelen og at solens stråler lyser overalt du ferdes.

http://www.dagbladet.no/2010/01/26/magasinet/ensomhet/familie/dod/10105099/

Jeg blir vel den dårligste bloggeren her, og jeg skulle kanskje ha kalt bloggen for frustrasjonsbloggen og ikke klikk-hoya siden jeg vanligvis får skrivedilla ved frustrasjonsanfall.

Ingen frustrasjon i dag. Mens nord-Norge nå forbereder seg på stormen Ask så hadde jeg en rolig og fin utsikt da jeg slo opp øynene og titta nordover grytidlig idag. Morgenrøden var så fin, men å knipse et bilde av den før en er helt våken er ikke alltid vellykket. Uansett - før dagslyset kom så det altså nesten slik ut