Jeg karakteriserer meg selv som en glad person. For meg er en positiv innstilling og et smil i en vanlig hverdag et must. Av og til kan en bli litt vemodig, og det ble jeg i dag. Ikke på egne vegne, men av en sak jeg leste. Jeg driver litt med slektsforskning og det har jo hendt jeg har felt en tåre eller to over all elendighet som enkelte forfedre måtte utholde i en forlengst forgangen tid.
Kanskje var det dette, eller bare litt vanlig medmenneskelighet som gjorde meg vemodig da jeg leste Jan-Erik Fosshaugs livlinje i Magasinet. Å bli så alene er en av skyggesidene med den forbedra sosiale standaren og minimalisering av tidligere generasjoners store barneflokker da unger som kom som perler på ei snor. Skjønt folk var jo alene før også, også om en hadde litt mindre"håndbagasje" en forventa. Da ble en som Jan-Erik karakterisert som idiot og fattiglem, sendt rundt fra gård til gård for forpleining på fattigkassas vegne.
Det er når en leser om Jan-Eriks skjebne at en atter en gang blir påminnet at de svake alltid kommer sist i køen, også den for velferd.
Kjære Jan-Erik, det er mange som tenker på deg nå, selv om det er litt i seneste laget. Håper du kom til sykkelhimmelen og at solens stråler lyser overalt du ferdes.
http://www.dagbladet.no/2010/01/26/magasinet/ensomhet/familie/dod/10105099/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar